Nye Sandefjord - ta del i det

Å flytte på seg kan by på mange utfordringer, men gir også et hav av muligheter for selvutvikling og fornyelse, det tar bare litt tid! Det er flott med et forum for mennesker som ikke er opptatt av å klage, men å skape! Selv var jeg under 40 da jeg flyttet til Sandefjord for ca 2 år siden, så jeg våger å identifisere meg blant målgruppa for Nye Sandefjord, selv om jeg ikke er helt korrekt ung lenger. Nå er jeg 41 år, heltidsmamma for 2 barn på 1 og 4 år, samt helgemamma for 2 flotte gutter på 6 og 7. Etter 14 år i Oslo og 3 år i San Francisco, har jeg altså landet i denne lille byen som skal være vår base i årene fremover. I begynnelsen var det mer enn nok å være nyforelska i Torgeir Leivdal, pusse opp leilighet på 50 kvm, gå gravid og kjøpe nytt rekkehus på Thorøya. Men da ammeperioden og fødselspermisjonen var over kom hverdagen, og virkeligheten slo inn over meg for fullt. Hva skjedde egentlig? Hvor er jeg havnet? Hvor er vennene mine og hva skal jeg gjøre nå? Jeg hadde det ideelle hjemmekontor med fjordutsikt og nå skulle avhandlingen i medier og kommunikasjon blomstre i takt med selvtilliten og klematisen på terrassen. He, he welcome to your new life, smukka! Jeg må innrømme at med ungene i barnehage og nysådd plen utenfor, ble det så som så med den indre spiringa, for ikke å si skrivinga! Jeg begynte å kjenne en snikende uro. Er jeg deprimert? Synes jeg  litt synd på meg selv? Det er visst ingen som ser meg, vet hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg liker eller misliker. Jeg begynte å studere meg selv i butikkvinduene hvor lykken var å kjøpe i form av lyse og myke tepper, Gant-gensere og New England-interiør. Overalt ( gjerne midt i hjemmekontortiden, må vite) møtte jeg vennlige mennesker, bak disker og blant reoler, folk verken løp  meg ned på fortauet eller tutet på meg i trafikken. Alle levde livene sine, bare jeg var utafor og lurte på hva det skulle bli av meg, trodde jeg. Hjelp- hvem kan jeg dele en flaske rødvin med snart! En venn av meg sa da jeg flyttet at jeg måtte forvente å bare si hei til folk i minst 2 år før jeg ble invitert inn til noen, men da skulle det bli riktig så trivelig. Da lo jeg. Nå er det gått 2 år og han hadde rett! Jeg har brukt 2 år på å se meg rundt. Men kanskje har jeg sett mest på meg selv?  Nå ser jeg ansikter som har et navn, f eks min tilkjempede venn og våpendrager, Kirsten, som også skriver i dette forumet. Hei Kirsten! Jeg ser Bjørg, vår flotte organist i Sandar kirke, som har gitt sangen min tonefølge og også blitt min venn. Jeg har fått en fin venn i ekskona til samboeren min til og med. Vi har hyggelige naboer. Ungene sier “hjem” om Sandefjord og vil feire jul her neste år, i stedet for tradisjonsrik bondegårdsjul på Nordmøre (skrekk, men det blir sikkert flott). Vi er i ferd med å få et liv her og jeg kan ikke helt forklare hvordan. Likevel det finnes en fellesnevner for de prosessene som har løpt mitt ærend i de sosiale møtestedene og relasjonene - og det er kultur. Det er først og fremst gjennom interessen for kultur, det være seg musikk, teater, litteratur, mat og vin- eller alt på en gang! - at jeg har funnet tilbake til kreativiteten og gleden i møte med alt det nye og det som i utgangspunktet var en sosial katastrofe. Kultur er fellesskapsbyggende og gir muligheter for deltagelse, både i stort og smått. Takk til Cordelias Hus, til hyggelige taxi-sjåfører, til nabokona som klippet av en hel hekk i hagen sin til julekransene mine-  og til det fine vårværet! Neste utfordring: Å bidra med alle midler selv og samtidig skape et levegrunnlag for framtiden. Ikke spøk. Alle innspill mottas med takk! Vi høres! Kom sommarvind….