Etter noen lange høstuker, med døgn som alikevel var altfor korte til å romme alt det man skulle ha gjort, influensa v. 2.0 og manko på fridager, fikk jeg plutselig en følelse, som er delvis ubeskrivelig. Jeg skal riktig nok gi det er forsøk! Den nevnte følelsen kom over meg som en mini-tsunami da jeg hadde spikret ferdig den siste lydisoleringsmodulen i Freddy’s kommende studio i sentrum; Plutselig, helt ut av det blå, senset jeg en dirring, en ørlitgen gnist, eller et ekko, nesten som fra avgrunnen. Slik stod jeg da i 10-15 minutter mens jeg resonerte meg frem til at det måtte være et liten «call» fra fordums prosjekter og kulturtiltak. Noe ulmer denne høsten! Null høstdepresjon, i den grad jeg kan skryte på meg noe sånt, og ingen sturekvelder. Det har jeg simpelten ikke hatt tid til! Men dette hadde jeg altså ikke oppdaget før nå. Noe er i gjære, og jeg frydes! Jeg ble brått vekket fra dagdrømmen av en kompis som nettopp hadde malt ferdig siste rest av sikkert 1000 meter med listverk(det er utrolig hvor mange meter list det går med i et bitte lite rom!!) «Hva faen er det med deg..?» Jeg tørket småflau vekk en liten porson sikkel jeg hadde klart å måpe frem under dette lille kvarteret med serotininutbrudd; «jeg trur jeg fikk et tapt annrop», hvorpå han nærmest leende uttalte et «Hæ..!?» mens han lagde telefonfakter med hånda og malekosten.
Archive for the 'Napergården' Category
Er Sandefjord, med sine velstående tradisjoner for mett til å være i stand til å skape de endringer som en omskiftelig verden krever?
Blir vi i Sandefjord i tilstrekkelig grad oppmuntret til å skape, utvikle og finne alternative veier, - eller er det slik at kravet om konformitet og respekt for det bestående kveler de nye tankene?
I nedgangstider må nyorientering til. Hvordan ser verden ut nå? Hva er vår stilling i den?
Hver enkelt innbyggers fremtidstro, fleksibilitet, selvinnsikt og selvtillit påvirker byens samlede evne til å finne nye muligheter og vinne nye erobringer. Dessuten avgjør vår evne til kritisk tenkning, selvironi og lutter galskap hvor mye vi tåler av motgang.
Verdensteateret og Napergården hånd i hånd - vandrende inn i en skinnende fremtid som daglig myldreplass for kulturinteresserte sandefjordinger. Denne drømmen lever ennå sterkt blant mange av oss. “Yes, we can” sier Ivo da Capo-stjernen og Norsk Frilynt Ungdomsforbunds Frode A. Rismyhr.
Kjære Sandefjord kommune, har vi råd til å la denne sjansen gå fra oss?
Ryktene går om at Rismyhr denne uka er innkalt til nytt møte med kommunen for å bevise, sikkert både med tall og kurver, hvordan han og kretsen rundt ham kan få det til å riktig koke av kreativ idémyldring, talentutvikling og sosial cafékultur der nede i de fantastisk inspirerende lokalene i enden av Kongens gate.
Ikke en skummende, urinfarget drikk denne gang, men en liten aldrende herre med silkeskjerf i halsen. Han gjør det han lyster, for han har råd til det. Først var det Ekebergrestauranten, nå er det den ombygde gamle operaen i Oslo, som nå har blitt et Folketeater med 1400 sitteplasser, pietetsfullt tilbakeført til art deco stilen fra 30-tallet!
Finnes det en slik herre eller lady et sted i Sandefjord? Vi har da de som har til mer enn smør på maten her også? Er det noen her som har lyst å “skape magiske øyeblikk”? Vi har latt Teaterlokalet og Katrineborg gå fra oss (det er så ufattelig og trist å vite). Kunne vi reddet Napergården tilbake til et fyrtårn for kulturen?!
Jeg snakket også engelsk på Bytunet idag. Kokken, - eller chef´en som han selv sier- på Napergården fikk en Nye Sandfjord-flyer av meg og vi kom i prat. Husker dere de nydelige smørbrødene de hadde? - Tone Krohn og Bent Hamer, Knut Nordhagen og Hans Mathisen, - ja, det var det smørbrødene het! Nå går denne matkunstnereren arbeidsledig i påvente av sommeren, da han håper at brygga kan ha bruk for han. Samtidig står Napergården tom, - hvor mange måneder har det vært nå?