Nye Sandefjord - ta del i det

Etter noen lange høstuker, med døgn som alikevel var altfor korte til å romme alt det man skulle ha gjort, influensa v. 2.0 og manko på fridager, fikk jeg plutselig en følelse, som er delvis ubeskrivelig. Jeg skal riktig nok gi det er forsøk! Den nevnte følelsen kom over meg som en mini-tsunami da jeg hadde spikret ferdig den siste lydisoleringsmodulen i Freddy’s kommende studio i sentrum; Plutselig, helt ut av det blå, senset jeg en dirring, en ørlitgen gnist, eller et ekko, nesten som fra avgrunnen. Slik stod jeg da i 10-15 minutter mens jeg resonerte meg frem til at det måtte være et liten «call» fra fordums prosjekter og kulturtiltak. Noe ulmer denne høsten! Null høstdepresjon, i den grad jeg kan skryte på meg noe sånt, og ingen sturekvelder. Det har jeg simpelten ikke hatt tid til! Men dette hadde jeg altså ikke oppdaget før nå. Noe er i gjære, og jeg frydes! Jeg ble brått vekket fra dagdrømmen av en kompis som nettopp hadde malt ferdig siste rest av sikkert 1000 meter med listverk(det er utrolig hvor mange meter list det går med i et bitte lite rom!!) «Hva faen er det med deg..?» Jeg tørket småflau vekk en liten porson sikkel jeg hadde klart å måpe frem under dette lille kvarteret med serotininutbrudd; «jeg trur jeg fikk et tapt annrop», hvorpå han nærmest leende uttalte et «Hæ..!?» mens han lagde telefonfakter med hånda og malekosten.